Saturday, March 21, 2009

Vi teller og vi teller, for det teller



Det som er frustrerende med å være her er at det monner så lite. Det er så mye nød og man vet ikke helt hvor man skal begynne. Ikke vet man heller om de som kommer med sin nød forteller hele sannheten. Man kan fort bli en som det ryktes om at det er lett å få penger av og da har man det gående. Uttrykket 'han gir ikke ved dørene' er lett å forså her, når det er så mye renn på dørene hele tiden. Det er mange barn som kommer på dørene og sier at de er foreldreløse og at de ikke har penger til skole, mat og så videre. Og vi vet jo at det er mange foreldreløse her i byen. Et lyspunkt er imidlertid den lokale kirkas arbeid blant foreldreløse barn. Kirka som NMS samarbeider med, den evangeliske lutherske kirke i Kamerun,har kontakt med og hjelper ca. 100 foreldreløse her i byen,barn som har mistet begge eller en av foreldrene i AIDS.






Den Norske Skolen i Kamerun valgte dette som sitt prosjekt og elevene har arbeidet og samlet inn penger for å kunne bidra. De foreldreløse barna bor i familiene til slekninger, tanter, onkler eller besteforeldre. Midlene barna ved skolen samler inn er ment som et tilskudd og hjelp i husholdningen. Barna har arrangert bingo, amerikans auksjon, laget gevinster og hjulpet til i huset for å samle inn penger. Etterhvert ble summene ganske store og vi voksne som er med i Aids-prosjekt komiteen kunne gå til innkjøp av x antall, såper, olje, sardinbokser osv. Barna brukte skoledagen på fredag til å sortere og fordele varene i 50 ulike poser. I formiddag var vi oppe og delte ut. Og vi vet jo at det monner så lite, men at det teller likevel.

Monday, March 2, 2009

Litt paradisisk





Boubandjida ligger ganske flott til ved elven Mayo Liddi. Mens vi spiser lunsj, etter 3 timer i parken kommer antiloper og bavianer ned på det inntørkede elveleiet der det fremdeles er større og mindre dammer med vann. Etter lunsj er vi klare igjen for en tur på jakt etter å få se elefanter og bøfler. Med inspirasjon fra Snorre, følte barna seg som konger, dronninger og prinser der de satt på taket av bilen inn i nasjonalparken om ettermiddagen.



De gav navn til hverandre, Dronning Sara den barmhjertige, Kong Josef den gode og prins Emanuel den trofaste. I sitt rike, på biltaket var de på jakt etter å se dyr. Løve er selvfølgelig det mest spennende, men det ble med sporene denne gangen også.

Sint mamma



Etter at vi hadde sett dinosaurspor kjørte vi inn i Boubandjida nasjonalpark. Barna fikk sitte på taket, og kjøre inn i den afrikanske kvelden. Med en fart på mellom 20 og 25 km i timen tar det sin tid å gjøre de 24 kilometerene til "kampemanget". Målet denne gangen var å se elefanter, bøfler og løver.

Siden dette er en nasjonalpark og ikke en safaripark er det lotteri hvor mye dyr man får se. Tidlig neste morgen, kl.06.00 var vi på beina og ut i bilen, frokosten var medbrakte pizzahorn. Stille kjørte vi inn i daggryet mens solen gikk opp.



Og der, like foran oss fikk vi se elefanter, mor og en ukes gammel baby. Siden hun var like ved veien, forsto vi at hun skulle vi ikke utfordre. Egil kjørte klokelig litt unna slik at hun ikke skulle føle seg truet. Allerede hadde hun vist tydelig med å vifte med ørene at hun ikke ville ha nærgående gjester. Og ganske snart forsvant hun med sin lille nyfødte.

Dinosaurspor og barbeint i sanden



Kamerunerne synes vi har litt rare navn på feirene våre. Jeg Solveig, fortalte at jeg skulle på vinterferie til fransklæreren min og at jeg derfor ikke kom til neste time. Han syntes det var rart å ha vinterferie i et land som ikke har vinter, men slik er det å følge norsk skolerute. Turen gikk til nasjonalparken Boubandjida, inn mot grensen til Tchad. På veien dit kjørte vi innom noe som virkelig hadde vært en skikkelig turistboble hvis den hadde ligget i Europa eller USA. Managna, het stedet og målet var å se på dinosaurspor.





Vi gikk ned til et elveleie som var litt uttørket på grunn av tørketiden og så på dinosaurspor, tro det eller ei!





Vi måtte fortelle barna at hvis dette hadde vært i Europa hadde det vært gjerder rundt og sporene hadde antakelig vært bevart i glassmontre. Det hadde sikkert vært både Peppes Pizza og MacDonald i nærheten. Men altså her gikk vi barbeint i den varme sanden på gamle lag av lava. Og ganske utrolig, der så vi flere spror. Dinosaurer som har forsøkt å løpe unna varm lavamasse.



Det er akkurat dette som er så fantastisk med Afrika, sjelden er opplevelsene mer autentiske enn her. Hvor mange er det kanskje som har satt en barbeint fot i et dinosaurspor? Det hører med til historien at disse sporene bare kan ses i tørketida. Når reintiden kommer skjules de av vannmassene.

Wednesday, February 11, 2009

Fete de la Jeunesse



Fete de la Jeunesse eller Ungdommenes fest, er vel det nærmeste vi kommer en kamerunsk 17 Mai. Det ble en historisk dag for DNS (Den Norske Skolen i Kamerun). For første gang skulle de også få defilere foran prominente, både guvernør og Lamido (vår lokale konge her i Ngaoundere). De gruet seg ganske mye spesiellt da de så hvor mange det var som skulle se på, defilering er jo kanskje ikke nordmenns sterkeste side.



Mens vi ventet på at prosesjonene skulle begynne, de ulike skolene defilererer forbi tribuene, hadde vi god anledning til å betrakte vår lokale Lamido som nettopp har hatt stort 12 års jubilum her i byen med mange tilreisende Lamidoer fra omkringliggende land.



Men endelig kom skolen som våre barn skulle defilere sammen med,Ecole Pilote og vi kunne klappe for våre barns innsats i solsteiken.

Pastorfrue fotball



Kamerunerne er flinke til å lage moro ut av lite. Latteren og smilene sitter løst og mange fikk seg en god latter da pastorfruene skulle spille fotballkamp. Det var stort engasjement og innlevelse i kampen. For mitt vedkommende 'ma pasto Reindal' som mange kaller meg, var det sant og si min første fotball kamp noensinne med ordentlig dommer. Arrangementet var så vellykket at det skal gjentas annenhver lørdag.

Wednesday, February 4, 2009

Bygg, reis deg!



Å være byggherre i Norge kan sikkert være en tvilsom fornøyelse til tider. I Afrika enda mer så. Nå er prosjektet som vi har gått i gang med ikke uoverkommelig. Det dreier seg om et hus på rundt 30 kvadrat til en fattig enke som mistet mannen sin for vel ett år siden og noen mdr. senere eldste dattera, på rundt 10 år. Vi har hatt en del med henne å gjøre, og med dette huset kan hun faktisk leie ut et rom (det er 3 rom i huset, ett med egen inngang) og få litt inntekt. hun kan kanskje få 6000 frs for det, ikka all verden, rundt 55 nkr., men det er til en halv sekk mais. Vi håper det skal gjøre framtida for henne og barna noe bedre.



Takket være gode venner i Norge er dette prosjektet nå i gang. Det vil komme på rundt 10.000 nkr. ikke så mye i Norge, men uoverkommelig for en enke her.
Byggingen kom i gang rundt 20. januar, og huset er nå på det nærmeste ferdig. Det er bygget i "semi-dûr", dvs, med jordblokker som murstein men med sand og sement som bindemiddel. Det er noe dyrere, men mer holdbart.



Så får vi se om vi har penger til finishen. Det er vel ofte der det kniper. I Afrika vil det si om en får sementgulv eller bare jordgulv inne, mørtel på ytter- og innervegger, vinduer og innvendig dør.