Reindal i Kamerun

Vi teller og vi teller, for det teller

2009-03-21T05:53:00.000-07:00

Det som er frustrerende med å være her er at det monner så lite. Det er så mye nød og man vet ikke helt hvor man skal begynne. Ikke vet man heller om de som kommer med sin nød forteller hele sannheten. Man kan fort bli en som det ryktes om at det er lett å få penger av og da har man det gående. Uttrykket 'han gir ikke ved dørene' er lett å forså her, når det er så mye renn på dørene hele tiden. Det er mange barn som kommer på dørene og sier at de er foreldreløse og at de ikke har penger til skole, mat og så videre. Og vi vet jo at det er mange foreldreløse her i byen. Et lyspunkt er imidlertid den lokale kirkas arbeid blant foreldreløse barn. Kirka som NMS samarbeider med, den evangeliske lutherske kirke i Kamerun,har kontakt med og hjelper ca. 100 foreldreløse her i byen,barn som har mistet begge eller en av foreldrene i AIDS.

Den Norske Skolen i Kamerun valgte dette som sitt prosjekt og elevene har arbeidet og samlet inn penger for å kunne bidra. De foreldreløse barna bor i familiene til slekninger, tanter, onkler eller besteforeldre. Midlene barna ved skolen samler inn er ment som et tilskudd og hjelp i husholdningen. Barna har arrangert bingo, amerikans auksjon, laget gevinster og hjulpet til i huset for å samle inn penger. Etterhvert ble summene ganske store og vi voksne som er med i Aids-prosjekt komiteen kunne gå til innkjøp av x antall, såper, olje, sardinbokser osv. Barna brukte skoledagen på fredag til å sortere og fordele varene i 50 ulike poser. I formiddag var vi oppe og delte ut. Og vi vet jo at det monner så lite, men at det teller likevel.

Litt paradisisk

2009-03-02T11:47:00.000-08:00

Boubandjida ligger ganske flott til ved elven Mayo Liddi. Mens vi spiser lunsj, etter 3 timer i parken kommer antiloper og bavianer ned på det inntørkede elveleiet der det fremdeles er større og mindre dammer med vann. Etter lunsj er vi klare igjen for en tur på jakt etter å få se elefanter og bøfler. Med inspirasjon fra Snorre, følte barna seg som konger, dronninger og prinser der de satt på taket av bilen inn i nasjonalparken om ettermiddagen.

De gav navn til hverandre, Dronning Sara den barmhjertige, Kong Josef den gode og prins Emanuel den trofaste. I sitt rike, på biltaket var de på jakt etter å se dyr. Løve er selvfølgelig det mest spennende, men det ble med sporene denne gangen også.

Sint mamma

2009-03-02T11:26:00.001-08:00

Etter at vi hadde sett dinosaurspor kjørte vi inn i Boubandjida nasjonalpark. Barna fikk sitte på taket, og kjøre inn i den afrikanske kvelden. Med en fart på mellom 20 og 25 km i timen tar det sin tid å gjøre de 24 kilometerene til "kampemanget". Målet denne gangen var å se elefanter, bøfler og løver.

Siden dette er en nasjonalpark og ikke en safaripark er det lotteri hvor mye dyr man får se. Tidlig neste morgen, kl.06.00 var vi på beina og ut i bilen, frokosten var medbrakte pizzahorn. Stille kjørte vi inn i daggryet mens solen gikk opp.

Og der, like foran oss fikk vi se elefanter, mor og en ukes gammel baby. Siden hun var like ved veien, forsto vi at hun skulle vi ikke utfordre. Egil kjørte klokelig litt unna slik at hun ikke skulle føle seg truet. Allerede hadde hun vist tydelig med å vifte med ørene at hun ikke ville ha nærgående gjester. Og ganske snart forsvant hun med sin lille nyfødte.

Dinosaurspor og barbeint i sanden

2009-03-02T10:35:00.001-08:00

Kamerunerne synes vi har litt rare navn på feirene våre. Jeg Solveig, fortalte at jeg skulle på vinterferie til fransklæreren min og at jeg derfor ikke kom til neste time. Han syntes det var rart å ha vinterferie i et land som ikke har vinter, men slik er det å følge norsk skolerute. Turen gikk til nasjonalparken Boubandjida, inn mot grensen til Tchad. På veien dit kjørte vi innom noe som virkelig hadde vært en skikkelig turistboble hvis den hadde ligget i Europa eller USA. Managna, het stedet og målet var å se på dinosaurspor.

Vi gikk ned til et elveleie som var litt uttørket på grunn av tørketiden og så på dinosaurspor, tro det eller ei!

Vi måtte fortelle barna at hvis dette hadde vært i Europa hadde det vært gjerder rundt og sporene hadde antakelig vært bevart i glassmontre. Det hadde sikkert vært både Peppes Pizza og MacDonald i nærheten. Men altså her gikk vi barbeint i den varme sanden på gamle lag av lava. Og ganske utrolig, der så vi flere spror. Dinosaurer som har forsøkt å løpe unna varm lavamasse.

Det er akkurat dette som er så fantastisk med Afrika, sjelden er opplevelsene mer autentiske enn her. Hvor mange er det kanskje som har satt en barbeint fot i et dinosaurspor? Det hører med til historien at disse sporene bare kan ses i tørketida. Når reintiden kommer skjules de av vannmassene.

Fete de la Jeunesse

2009-02-11T12:35:00.000-08:00

Fete de la Jeunesse eller Ungdommenes fest, er vel det nærmeste vi kommer en kamerunsk 17 Mai. Det ble en historisk dag for DNS (Den Norske Skolen i Kamerun). For første gang skulle de også få defilere foran prominente, både guvernør og Lamido (vår lokale konge her i Ngaoundere). De gruet seg ganske mye spesiellt da de så hvor mange det var som skulle se på, defilering er jo kanskje ikke nordmenns sterkeste side.

Mens vi ventet på at prosesjonene skulle begynne, de ulike skolene defilererer forbi tribuene, hadde vi god anledning til å betrakte vår lokale Lamido som nettopp har hatt stort 12 års jubilum her i byen med mange tilreisende Lamidoer fra omkringliggende land.

Men endelig kom skolen som våre barn skulle defilere sammen med,Ecole Pilote og vi kunne klappe for våre barns innsats i solsteiken.

Pastorfrue fotball

2009-02-11T12:17:00.000-08:00

Kamerunerne er flinke til å lage moro ut av lite. Latteren og smilene sitter løst og mange fikk seg en god latter da pastorfruene skulle spille fotballkamp. Det var stort engasjement og innlevelse i kampen. For mitt vedkommende 'ma pasto Reindal' som mange kaller meg, var det sant og si min første fotball kamp noensinne med ordentlig dommer. Arrangementet var så vellykket at det skal gjentas annenhver lørdag.

Bygg, reis deg!

2009-02-04T10:56:00.001-08:00

Å være byggherre i Norge kan sikkert være en tvilsom fornøyelse til tider. I Afrika enda mer så. Nå er prosjektet som vi har gått i gang med ikke uoverkommelig. Det dreier seg om et hus på rundt 30 kvadrat til en fattig enke som mistet mannen sin for vel ett år siden og noen mdr. senere eldste dattera, på rundt 10 år. Vi har hatt en del med henne å gjøre, og med dette huset kan hun faktisk leie ut et rom (det er 3 rom i huset, ett med egen inngang) og få litt inntekt. hun kan kanskje få 6000 frs for det, ikka all verden, rundt 55 nkr., men det er til en halv sekk mais. Vi håper det skal gjøre framtida for henne og barna noe bedre.

Takket være gode venner i Norge er dette prosjektet nå i gang. Det vil komme på rundt 10.000 nkr. ikke så mye i Norge, men uoverkommelig for en enke her.
Byggingen kom i gang rundt 20. januar, og huset er nå på det nærmeste ferdig. Det er bygget i "semi-dûr", dvs, med jordblokker som murstein men med sand og sement som bindemiddel. Det er noe dyrere, men mer holdbart.

Så får vi se om vi har penger til finishen. Det er vel ofte der det kniper. I Afrika vil det si om en får sementgulv eller bare jordgulv inne, mørtel på ytter- og innervegger, vinduer og innvendig dør.

Emanuel 7 år

2009-01-16T12:05:00.000-08:00

Store dager altså i denne uka, først på tirsdag med varm sjokolade og croisant på senga i kvart på 7 tida (skolen begynner halv åtte på tirsdager). Det var gaver fra familien i den forbindelse. Pølse fra bestefar, bare til han.
I ettermiddag har vi hatt det "ordentlige" selskapet. Det var naturligvis gaver og mat; bløtkake og brownies kake.

Etterpå var det skyting med skarpe piler (de er virkelig skarpe med mothaker, altså jaktpiler) mot ballonger hengt opp i trærne, Ikke så lett å treffe som en kanskje tror, men det var stor innsats. Det var en individuell konkuranse der alle til sist vant.

Derpå fulgte sprettert skyting mot blikkbokser, en lagkonkuranse med to lag. Den ble ganske spennende. Til slutt var det rebusløp for å finne godterposene. Det var visst litt for lett.

I pygmeenes rike

2009-01-11T09:13:00.000-08:00

Overskriften er kanskje å ta litt sterkt i, vi var i en landsby noen få kilometer innover i landet langs elva. Det var ingen stor landsby, og en kunne jo lure på om de var flyttet dit for å nyte godt av Kribis turister.
Vi dro nå innover, dels for å få en avveksling, dels for å se elven og jungelen. Bare det var verdt turen. Det var tilsammen en to timers tur i pirogue med en manns motor.

Det var mange fine fugler å se, noen satte seg til og med på båten, en skulle tro de var betalt for det.

Tok dette bildet av familien, koselig, ikke sant?

Pygmélandsbyen var et kapittel for seg. De virket dessverre nokså belastet av alkohol, et utbredt problem her i landet. Hyttene var små, mindre enn de vi er vant til, men sivilisasjone var like ved, det vitnet Harry Potter T-skjorten om.

Kribi

2009-01-11T07:54:00.000-08:00

Navnet vekker forskjellige assosiasjoner hos en kamerunmisjonær, fra tanken på multiresistent malariamygg og lang og trøttende kjøretur til dorske havdønninger og solnedgang i havet, reker og deilig havfisk. Alt er like riktig.
2. juledag dro vi, og vi har opplevd det alt sammen bortsett fra problemene med malaria. Men det er forsåvidt ikke for sent ennå.

Jeg skal ikke gå i gang med lange beskrivelser av kjøreturen, det er et kapittel for seg selv, men det er ikke sikkert alle synes det er så interessant. Turen ned tok vi i tre etapper, til Bertoua (med stopp for å spise i Garoua Boulai, på amerikanernes gamle stasjon, bildet over) og katolikkene der første dag, deretter, lørdagen inn til katolikkene i Yaoundé og søndag ned til katolikkene på Kribi, til Stella Maris. Vi vi tenker altså ikke å konvertere, om noen skulle bekymre seg for det. Det er bare slik at katolikkene har enkle og greie overnattingssteder, noen endog så enkle at det ikke helt innbyr til feriefølelse. Men penger spart... Turen er lang og de fleste ferier koster mer enn en beregner, også de i Kamerun.

For å ta det negative først: en ytterst ubehagelig stopp ved en kontroll der vi ble holdt tilbake en time av Securité de Route, nærmest å forstå som en organisme som skal være med på å høyne sikkerheten på veiene, men som ser ut til å være en ny form for plyndring av veifarende. Iallefall var "vår mann" ute etter penger og når han ikke fikk det, var det bare å vente. Det var gråt og tenners gnissel hos de små, og jeg var ganske amper. Det er meget lenge side jeg har opplevd slikt, og siste ord er ikke sagt i denne saken.
Vi kom da omsider videre og roet ned på kvelden i Yaounde med å gå på supermarkedet like over veien. En nesten uvirkelig følelse.
Søndag var vi framme, og fra søndag til lørdag tilbrakte vi dagene i en nokså laid back positur; avslapping, turer på stranden, leking i vannet, svømming, litt trening, fiskemat i lange baner mm. I få ord: Vi hadde det deilig!

Det er morro å se hvordan en sandstrand kan engasjere unger, våre er ikke noe unnatak. I tillegg hadde vi bølgene da, som vi både var mye ute i og også betraktet mye. Det siste er ganske avslappende.

Noe av det deilige med et slikt avbrekk, er å komme bort fra støvet, om ikke annet så for en stund. Deilig å kjenne at hoste ble borte og at huden ble mer normal igjen, ikke så tørr og skrukkete. Fint å se frodig grønt rundt omkring seg på alle kanter.

Søndag 4. var vi tilbake i støvets rike med mange gode indre bilder og digitalbilder.

Jul i stua og i bakgården

2009-01-06T11:48:00.000-08:00

Alle de andre fikk pinnekjøtt ut til jul, hva skulle vi finne på? Litt rart å gå rundt på stasjonen og lukte pinnekjøtt og kålrabistappe. Forrige jul med julekalkun og perlehøns fristet ikke til gjentagelse.

For oss ble det en alternativ julefeiring. Det ble grillspyd i bakgården. Brødrene Øen var på visitt her med sine respektive. De var våre julenisser fra Norge, med medbrakte pakker så vi fikk litt under juletreet. Noen misjonærer her nede venter fortsatt på sine julepakker i posten. Vi inviterte like godt julenissene med på feiringen i bakgården og det var riktig koselig.

Vi pleier å være ganske mange så det ville vært rart å bare være oss fem på julekvelden. Barna ble ganske elleville som barn skal være på julekvelden til mye latter og glede.

Juleverksted og -avslutning på Den norske skolen

2009-01-06T10:27:00.001-08:00

Juleverkstedet er et fast innslag på skolen her i Kamerun og ungene har stor glede av aktivitetene. Det er baking, snekring, fargetrykk, julekort- og julepyntlaging, sikkert mer som jeg har glemt i farten.

Så følger juleavslutningen med mye sang og opptrinn av forskjellig slag.Emanuel tente adventskransen, det gikk bra til stor lettelse sikkert for flere enn meg.

Jentene framførte en lovsangsdans og var riktig flinke.

Mange, deriblant Josef fikk prød seg på xylofonene som ledsaget sangene som ble fremført. Det lød riktig så vakkert.

Førjulstid i stua

2009-01-06T10:09:00.001-08:00

I år som i fjor: fyringssesongen starter i desember, helst i siste uka før jul. Det er kakao og julemusikk foran peisen for store og små. Ute kryper temperaturen ned mot kalde 15 grader og vi hutrer oss gjennom dagens første timer.

For de som allerede har vært på farten ute i morgenkulda, er det godt med litt kakao og peiskos. Emilienne er godt kledd, som dere ser.

Le diner ALPHA

2008-12-20T11:00:00.000-08:00

Eller Alphamiddag på godt norsk. Den gikk av stabelen 17. des. med rundt 40 inviterte gjester og like mange deltakere. Teamet hadde gjort en kjempejobb med vasking, rydding og pynting av lokalet, den gamle kirka.
Studentene hadde sjøl laget måltidet, kjøtt, saus og mye kokt plantaine, en koke/stekebanan. Til drikke hadde de laget folleresaft, en hibiskus-saft som er svært populær her ute (og veldig god!).

Bildet over er fra lovsangs delen.
Det var en opplevelse for meg å være med på middagen denne gangen. Fra å dra hele lasset på første middag, var det eneste jeg gjorde denne gangen å ha foredraget - og det kunne for så vidt også noen andre hatt. Vi er i gang med planleggingen av kurset som starter i januar og hjelper samtidig til med oppstart av ALPHA kurs i byen. Oppmuntrende. Vær med å be om at dette må bli permanente funksjoner.

Noen av deltakerne på kurset. Legg merke til at vi har fått oss T-skjorter med Logo. Laget i byen for 14 kr. stykket.

MM, Ballangtur og bønnevandring

2008-12-20T10:41:00.001-08:00

MM betyr misjonærmøte. Det avholdes to slike møter på 3-4 dager og det ene finner sted i begynnelsen av desember. Lørdag under MM var store og små på tur til Ballang, vårt lille sted ca 30 min fra Ngaoundere. Hans Austnaberg fra Misjonshøgskolen var vår bibeltimeholder.

Etter bibeltime for de store (eget opplegg for barna) var det bønnevandring rundt Ballangsjøen. Det er en tur på en drøy time. Det er i grunnen nok sånn midt på dagen her ute. Vi gikk i små grupper og stoppet ved bønneposter, leste temaene og ba for de. En fin og meningsfull vandring.

Godt å komme tilbake til mat og drøs. Noen brukte tiden til kubbespill istedet for drøs, men sånt blir det bare ergrelse av. Til sist et bilde av utsikten og noen blomster som sto i flor.

Tur til ranchen

2008-12-20T10:23:00.000-08:00

Den heter bare det blant misjonærene, men dens egentlige navn er Ranch Ngaoundaba. Den ligger ca 45 min kjøring fra Ngaoundere i et idyllisk område med en liten kratersjø like ved. Det har egentlig vært en jaktranch tidligere, og der er en god del trofeer på veggene, bla. flere bøffelhorn og et stort bøffelskinn. Men det er dårlig med vilt i disse traktene nå. Beskatningen har vært for sterk og der har vært liten seriøs vilje til å stoppe krypskyting og jakt mot bestikkelse.

Men ranchen er verdt et besøk likevel den. Vi tilbrakte en riktig deilig dag der ute, med båttur og bading (bikkja), god middag og avslapping.
Julestjernene der var så praktfulle.

ALPHA weekend

2008-12-20T08:19:00.000-08:00

Legg til bilde
center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 320px; height: 240px;" src="http://2.bp.blogspot.com/_LNlES40Q1ok/SU03aI9CwRI/AAAAAAAAAf4/taLa-JjTyY8/s320/sept+-okt+2008+006.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5281938860195102994" />
Det er kanskje ikke riktig å kalle det en weekend. Vi startet med første undervisning på fredag kvelden og brukte så hele lørdagen til resten. Det er klart at en da ikke får med seg alt, men sett fra mitt synspunkt er det den mest vellykkede weekenden vi har hatt. Blant annet var det en av deltakerne som fortalte at han denne høsten var kommet tilbake til kristen tro etter 8 år som muslim. Det var stor glede i flokken over det. Studentengasjementet er også stort. De har nå hånd om alt det praktiske og en av studentene hadde to av foredragene. Vi satte av tid til personlige samtaler og til forbønn i fellessamling, og studentene benyttet seg flittig av det.

Rundt 40 studenter var med på weekenden som ble holdt i et lite kloster som noen katolske søstre har ikke langt fra kirken vår på Dang. Weekenden foregikk 21.-22. november.

Tur til Mali

2008-11-30T12:26:00.000-08:00

Mali er ikke navnet på en lokal landsby her hos oss, men nettopp landet Mali, noe lenger vest i Afrika. Det var en konferanse i NMS regi for misjonærer som arbeider innen teologisk undervisning og opplæring og innen evangelisering. Vi var tilsammen i underkant av 20 personer samlet i en uke. Mye spennende å få med seg! Fint å få dele synspunkter og høre på andres erfaringer.
En flott tur på Niger med besøk på en øy i Nigerdeltaet som jeg i farten ikke husker navnet på - med en fabelaktig moske- var et av høydepunktene på turen.

Etter konferansen måtte vi vente noen dager på returflyet vårt, og jeg benyttet anledningen til å besøke Hilde og Alf Halvorsen i Tambaga ( håper det er riktig skrevet), 3 timers kjøring vest for Bamako. Vi var sammen på språkstudium i 81/82 og har holdt kontakten siden. Alf er ihuga fisker og vi var selvfølgelig på fisketur. Første kvelden fisket vi i en elv (det er ikke fisken som vaker, men Alf som bader). Der fikk jeg en 1,5 kg Capitaine til Alfs store glede.

Dagen etter var det fiske fra båt, med to Capitainer til , beggge på meg. Alf var fornøyd, og jeg og selvfølgelig.

Alf og Hilde bodde fredfullt til i et praktisk og funksjonelt hus. Takk for at jeg fikk komme!

Familietur til Meng

2008-11-21T11:59:00.000-08:00

Det begynner å bli en tid siden den familieturen, nærmere bestemt en måned. Etter det har jeg hatt en tur til Mali (kommer som blogg) som er noe av årsaken til denne lange bloggpausen. Nå skal alt bli så meget bedre.
Meng altså.
Jeg fikk hele familien med meg ned. De syntes jo for skams skyld de måtte se stedet hvor jeg tilbrakte alle disse ukene jeg var borte. Men entusiasmen var ikke i utgangspunktet stor. Det var vel et trinn ned i komfort sammenlignet med Ngaoundere. Men for en uke er jo slikt bare eksotisk, ikke sant!

Som å dusje med dusjbøtte. Varme mann på ovnen og blande ferdig en rask dusj (kanskje en 7-8 liter, unna på ett minutt). Ungene ville visst gjerne ha det i Ngaoundere også. Så det at det ikke er vann i kranen.
Vel, det er mitt liv på Meng, og nå har alle prøvd det. Strøm hadde vi nesten hele tiden denne gangen. Det var en overraskelse.
Og så? Hva gjorde familien mens jeg jobbet? Det gikk en del i Yatsy, og lesing, Veien til Agra.

En kveld var vi ute og spiste karpe på vår lokale fiskeresturant. Aldeles nydelig. Jeg måtte faktisk bestille ekstra til ungene. En uforglemmelig kveld. Nå vil de gjerne på byen her og spise grilla karpe.

En annen kveld var vi nede på broen over Mengelva og fisket. For å bruke en gammel floskel: Det ble dårlig med fisk, men det var en fin kveld.

Så gikk turen tilbake til Ngaoundere...

Bryllup i Kamerun

2008-10-14T11:46:00.000-07:00

Tenkte jeg skulle skrive "bryllup på afrikansk", men det var vel mer vestlig enn afrikansk preget det bryllupet vi var så heldige å bli invitert til i Garoua, ca 300 km nordover. Det var en gammel lagsgutt fra min første og andre tid her ute som giftet seg, kona har vært student ute hos oss på universitetet, og han regner meg vel som en av sine åndelige fedre. Så da blir man invitert. Han jobber i staten, ble nettopp utnevnt til sous-préfet, en slags kommunal rådmann om jeg skal våge meg på en overføring til norske forhold.
Vi hadde på den tiden hyggelig norgesbesøk; Joronn Sæthre, god kollega fra NLA var her ute og fikk bivåne det hele.

Før vi dro i kirka kl. 1400, lot vi ungene boltre seg i bassenget i noen timer. Vi visste bryllupet ville ta tid, og da kunne det være godt at de hadde fått lekt fra seg på forhånd.

Det begynte med gudstjeneste, jeg må bruke den betegnelsen, for bryllup her plasseres inn i en vanlig høymesseliturgi som da naturlig nok utvides betraktelig slik at rammene buler aldeles utover. De som synes Dnk avspiser folk med smuler med sine 30 minutters vielser à la Mac Donald vil trives her. Må minst regne med 90 minutter. Denne tok over 2 timer fra vi kom i gang en halv time forsinka, noe som egentlig ikke er mye. Forrige bryllup vi var i begynte en time på etterskudd.. Er så temperaturen rundt 35 grader slik som i Garoua, så får en i allefall svetta fra seg. Ve den som er kledd i full dress! Min jakke lot jeg ligge i bilen. Men afrikanerne er ikke skvetne: full dress og gjerne med vest under. Det må bare beundres. Damene har det litt luftigere, da.

Så fortsetter festlighetene om kvelden. Også der må en regne med seriøse overskridelser av starttidspunkt. Vi hadde spist ganske mye peanøtter og Emanuel var allerede sovnet da brudeparet gjorde sitt inntog rundt kl. 0930. Eterhvert sovnet de alle tre og ble lagt på rekke ute i Landcruiseren.

Vi brøt opp rundt kl. 23, da var middagen så vidt unnagjort og pakkene overlevert.

Vielsen begynte

Med Meng i sikte

2008-10-07T12:39:00.000-07:00

Det er spennende å starte opp med undervisning på Meng igjen etter en lang ferie. Noe av spenningen knytter seg til veien. Den er 22 mil og du bruker mellom 4,5 til 6 timer på den avhengig av tilstanden på veien. Jeg hadde min første tur ned i slutten av sept/beg. av oktober og er vel sånn tålig fornøyd: vel tok det 5 timer, men veien var bedre enn sist høst. Bildet over er fra det verste stykket, en bakke som var gått helt i oppløsning og der landsbybeboerne så sitt snitt til å tjene noen penger. Jeg var ute og sjekket og betalte før jeg begynte på bakken (det er risikofylt å stoppe i slik gjørme selv med 4-hjulstrekker): Det var ganske bløtt hele veien og jeg visste ike helt hva jeg skulle tro, men vi hadde ikke noe valg. I god fart dro jeg den i gjennom puddingen. Alltid deilig å stå på den andre siden.

Så var det huset mitt der nede og studentene da.
De hadde manglet strøm der nede i en måned da jeg kom, så jeg belaget meg på et liv i tussmørke, men til all glede kom lyset med meg, og det var der hele tiden med mindre avbrudd. Jeg tar det ikke profetisk, men er takknemlig. Værre var det med vannet. Det kommer kanskje til neste besøk. Heller ikke det tar jeg profetisk.

Det var trivelig å treffe de nye studentene. De kommer fra hele kirkes område, men hovettyngden er fra Gbaya- stammen, en stamme som har sitt sentrum i områdene øst for Meng.

Jeg har skjerpet den praktisk-evangeliserende profilen, noe som betød at vi allerede første uken var ute i lokalmiljøet med bokstands og evangelisering. På Malarba 1 kjøpte den lokale modiboen (muslimsk prest) to bibelskrifter (Mt. og Salmenes bok) i arabisk skrift på fulani og begynte straks å lese og utlegge skriftene for nysgjerrige muslimske menn som flokket seg om ham. Måtte skriftene berøre dem.

ALPHA igjen

2008-10-07T12:25:00.001-07:00

Semesteret er akkurat startet opp på Universitetet i Ngaoundere og mandag førstkommende drar vi i gang vårt 3. Alpha kurs der ute. Det er innspirerende å se at staben med medarbeidere vokser, og det er også ganske nødvendig; kommende kurs kan raskt bli større enn forrige, som hadde 50 deltakere. Vi fikk mange for oss viktige tilbakemeldinger i evalueringene: Fornyet trosliv og bønneliv, større dybde i trosgrunnlaget, lyst til å dele evangeliet med andre. Så må vi bare be og tro at dette vil gi frukter i studentverdenen på Dang.
Gjengen over er de som har fulgt 3 undervisningsbolker som forberedelse til kommende kurs. Fint å få arbeide med de.
To menigheter i Ngaoundere by vil også starte opp med Alpha, og jeg skal gi de starthjelp i de nærmeste ukene.

Skolestart

2008-09-21T11:10:00.000-07:00

Ja, du leser riktig. Mens norske barn har gått over en mnd på skole, har det de siste to ukene vært oppstart i kamerunske skoler. Det er en ofte noe langdryg prosess. Det vil si: skolen kommer nok i gang, men det er ikke alle elevene som er klare til å betale skolepenger, for det er det i alle skoler, mer eller mindre, minst i de offentlige, men også det som kreves der ligger mye over det fattige foleldre enn si foreldreløse barn kan betale. Det betyr at det i disse tider er en jevn strøm av barn som gjerne vil ha hjelp til skoleuniform ( ca 4000 frs, 50 nkr.)skolepenger (fra 8000 frs til 80000), kladdebøker og skolebøker. Så det er ikke vanskelig med prosjekter i september. De fleste misjonærer prøver etter beste skjønn og evne å hjelpe, men behovene er mange og mange barn kommer derfor sent igang med skolestart. De får ikke starte opp før uniform, kladdebøker og en viss del av skolepengene er på plass. Etter noen tid igjen må bøkene og nye deler av kolepengene betales, ellers er det ut med barna.

Det føles derfor som en annen verden å sende våre barn over idrettsplassen bort til den norske skolen der to lærere og rektor venter på 6-8 barn (Askjers to gutter starter opp om kort tid og da er antallet barn 8). Vet vi hvor bra vi har det i Norge og for den sags skyld i "lille Norge" på stasjonen? Jo her minnes vi daglig om det, det gir oss en følelse av å høre til i en ennen verden, men er samtidig en kilde til mye takknemlighet. Det er derfor ikke så lett å avvise de som søker hjelp: Tenk om det hadde vært ditt barn som var i en slik situasjon?
Bildene er fra skolestart. Første skoledag for Emanuel.

Noen sommerglimt

2008-09-18T11:34:00.000-07:00

Selv om mye av sommeren var preget av utstrakt kontakt med norsk helsevesen - vi øvrige familie følte oss litt som i et venteværelse- så fikk vi noe sommer sammen. Her fra sklia på Skasenden ved Skasen vannet på Finnskogen. Ungene elsket den. Emanuel tok vel sklia mellom 60 og 90 ganger hver gang vi var der oppe.

Det ble faktisk tid til noen kajakkturer også spesielt til glede for meg, men også for barna som fikk seg noen små runder.
For det meste var vi som sagt i Valdres. Det er jo ingentig å si på naturskjønnheten der, som på dette bildet tatt fra hytta. Nå var jo ikke alle dagene i sommer som denne, og vi gikk relativt raskt til innkjøp av regntøy.

Hallo ? Er det noen der?

2008-09-17T12:36:00.000-07:00

Etter 4 mdrs taushet er det vel ikke så mange som klikker seg inn for å finne nytt fra familien Reindal i Kamerun. Som mange av dere sannsynligvis vet, ble Solveig sendt til Norge for utredning og mulig operasjon midt i juni. Bildet over er fra avskjed på togstasjonen i Ngaoundere idet hun setter kursen hjem.
Tiden fra mai ble preget av denne situasjonen. Hun ble utredet på Haukeland, og senere operert der 1. juli. Da var barna og jeg kommet etter til Norge etter noen dager på Kribi på veien ut.

Vi har hatt tilholdssted i Valdres det meste av sommeren, som på mange måter ble en ventetid på at Solveig skulle komme seg. Det gjorde hun etterhvert, men heller ikke hun unngikk sykehusinfeksjoner. Fra slutten av juli fikk vi noen fine uker, dels sammen med de store på UiO Kanaan, dels på GO-festival for Ungdom i Oppdrag i Stavern.

Den siste uken før jeg og ungene dro tilbake tilbrakte vi i Valdres der vi fikk med oss en siste fjelltur.

20 august dro så ungene og jeg tilbake til Kamerun og nådde Ngaoundere den 22. Turen gikk veldig fint, noe jeg er svært takknemlig for. Det er et bønnesvar. Jeg var litt spent på turen som gikk via Douala og med buss videre til Yaounde (ca 300km) før vi så tok natt-toget opp. Mye med 3 barn og 100 kg. bagasje. Godt å komme fram og få roe ned.
Solveig komm ut 15. sept. etter å ha deltatt på to faglige konferanser i Europa, en i England og en i Gøteborg. Nå er Afrika familien samlet og kan begynne å se framover mot utfordringer som venter.

Liv i (høne)leiren

2008-05-18T11:44:00.000-07:00

Hils på våre to siste mødre. Det vil si: en av dem ble det ikke selv om det så lovende ut. Hennes egg ga ikke liv. Hva det skyldes skal jeg ikke ha sagt. Hun har ligget mer eller mindre stand by på egg siden slutten av januar (kan få brakkesjuke av mindre).

Hvem som eide de 3 nøstene som etterhvert så hønsehusets dagslys ble de visst fort enige om: det var den lille lyse. Hun har satt seg i respekt hos de andre med denne storbragd, og de andre hønene i fruktbar alder har tatt signalet: Nå er det to nye som ligger side om side i en Dole bananeske. De synes visst det er stas med så fine fødestuer.
Den lille hønemoren var nå et hundset objekt i gården før denne begivenheten fant sted. Men nå er flisa snudd om. Hun er blitt hønsegårdens dronning.

Sara 9 år

2008-05-18T11:21:00.000-07:00

Ja du leser riktig. Konfirmasjonstiden nærmer seg med stormskritt, iallefall sett fra de voksnes perspektiv på tiden.
Det ble en hyggelig dag, med mye glede, særlig fordi Sara har gledet seg i lange tider i forkant. Nedtellingen begynte like etter påske (som jo var midt i mars). Bursdagen var altså den 20 april.

Bursdagen begynte med sedvanlig avsynging av bursdagssang og kakao på seng kl. 0700. Noen spesielle pakker ble åpnet. Det meste måtte vente.
Selskapet begynte med høytidelig åpning av familiens siste vidunder: et klubbhus /hytte oppe i trærne ( vi kommer senere tilbake med utførlig dekking av den). Snoren ble klippet og hyttten inntatt av det tilstedeværende selskap.

Så fortsatte det med pakkeåpning (som tok tid, stikkord:flasketuten peker på), spising (fort gjort), rebus for å finne godteposene (en sak vi høstet gode erfaringer med sist bursdag) og leking til slutt.

Begynnelsen av regntid

2008-05-18T11:05:00.000-07:00

Hvilken årstid liker du best?
Spør du meg her nede svarer jeg, regntida i begynnelsen av den og tørketida i begynnelsen av den. Det er mulig du må være misjonær her nede for å skjønne den.

Det er deilig når tørketida tar slutt, synes jeg. De første regnskyllene er som et Åndens vær, en katarsis for sjelen, du føler deg fornyet og frisk igjen. Du kan leve på ny.
Mot slutten av selvsamme regntid er du grundig lei av fuktighet og mugg, søle og elendige veier. Men da kommer jo tørketida igjen...

Nå er det begynnelsen av regntid.

No livnar det i lundar

2008-04-28T10:50:00.000-07:00

Sender noen bilder av "vårprakten" her nede. Slutten av tørketiden og begynnelsen av regntiden er preget av stor blomsterprakt. Særlig er jeg glad i Flamboyanten når den blomstrer, et fabelaktig fargeskue. To flamboyanter står utenfor huset vårt. Takk til misjonærene i "urtiden" som plantet de.

Også det japanske rosetreet er nydelig. Vi har to slike:

Da er forholdet til mangotrærne mer blandet. Mango sesongen er begynt med mye deilig mango. Samtidig er det ikke bare mango trærne er fulle av etterhver. Afrikanske barn klatrer i tide og utide, mest det siste, eller står og kaster stein i treet i håp om å treffe en moden mango som da faller ned. Det går ganske mange umodne før de har fått ei t-skjorte full av moden frukt. Det er et fryktelig griseri og et spille av verdifull frukt som vi frustreres over omtrent hele mangotiden, dvs fram til begynnelsen av august.
Men mango er da skrekkelig godt også!

Nytt ALPHA kurs

2008-04-28T10:26:00.001-07:00

Ja, jeg hadde ikke tenkt å starte opp med Alpha kurs like etter påske, men gruppelederne var så entusiastiske etter å komme igang med nytt kurs, og de hadde regnet ut at om vi startet med en gang, kunne vi klare ett til før sommerferien, 30 juni.. Vel, tenkte jeg, det skal ikke stå på meg. Vet ikke om jeg hadde så veldig store forventninger til å få nok deltakere, så jeg sa som sist at om vi er over 15 deltakere, så starter vi. De vanlige prosedyrer ble fulgt, 800 flyvesedler i kirken, plakater rundt omkring, bønn for nytt kurs, osv. Jeg stilte med 20 manualer på første møte og ble ettertrykkelig gjort til skamme: Det ble et kurs med nesten 50 deltakere. Vi hadde egentlig ikke kapasitet til det, og måtte improvisere noe, men kurset er igng og entusiasmen stor. De andre studentprestene er mer innvolvert enn tidligere, og det er bra. Jeg har håp om å få involvert noen studenter også i undervisningen, slik at de ser at dette kan de også gjøre. Spennende!
Det kanskje mest spennende er at vi denne gangen når inn blant mennesker i randsonen av tro og kirkeliv. Et bønneemne for dere som ber!

Palmesøndag og påske

2008-03-23T11:29:00.000-07:00

Etter en uke på Meng, kom Egil tilbake fredag før palmesøndag. Vi innledet Påsken med palmegudstjeneste i Milleniums kirken med palmegrener og prosesjon. Det har vært hyppige turer til bassenget denne påskeferien. Gradestokken har stadig vist 30 tallet så da er det deilig med en dukkert.

På tirsdag gikk turen til Waza nasjonalpark i håp om at vi denne gangen skulle få se elefanter og løver. På veien oppover overnattet vi i Garoa, heldigvis hadde de basseng på hotellet for gradestokken viste 43. Jeg må bare beundre afrikanerne som klarer å arbeide og gjøre alle dagens gjøremål i en slik varme.
Vi møtte noen syklister på veien fra Nigeria med drivstoff (ca. 100kg på sykkelen). Da vi kjørte forbi viste gradestokken 43 grader. De har daglige turer over grensen for å hente drivstoff som de selger og tjener kanskje 5000 frs (60 kr) på en slik dagstur. Lurer på hvordan disse gutta hadde valset opp med proffe syklister i Tour de France?

Kvelden i Waza nasjonalpark var eksotisk, denne gangen var vi heldig med giraffene iallefall.

Venting med vannhullene ga også uttelling etterhvert.

På torsdag morgen dro vi tidlig ut i parken i håp om å få se løver og elefanter. I vår jakt etter elefantene ved vannhullene så vi mye flott dyreliv, antiloper og fugler som sto og været i morgendemringen. Nesten noe paradisisk over stemningen.

Men vi var altså på jakt etter elefanter og guiden ledet oss videre til neste vannhull. Da resultatet var negativt bestemte vi oss for å gjøre endereis fordi vi hadde en lang kjøretur foran oss. Dessuten var ikke Josef helt frisk. På veien ut av parken møtte vi misjonærkollegaer fra Ngaoundere, de hadde heller ikke sett elefanter til da, men de fortsatte en stund til inn i parken. Da vi kom hjem fikk vi høre at de ti minutter etter at de hadde møtt oss fikk se en flokk på 300 elefanter og en løve i veikanten. Da ble det litt ironisk at det eneste vi fikk se var visittkortet til elefantene.

Men en fin tur hadde vi allikevel og stor var overraskelsen da det tidlig lørdag morgen banket på døren. Da hadde noen afrikanske gutter gjort litt research i forhold til å hjelpe oss til å finne en ny hund. Vår Lucky døde fra oss i februar og vi hadde lyst til å få oss en ny hund, en liten lys en. Her er han, Rex heter han og er familiens nye tilskudd. Som de fleste hunder her i Kamerun, heter rasen "race locale" :-).

Påsken ble avsluttet med en flott 1 påskedagsgudstjeneste med både dåp og konfirmasjon av nye kristne studenter. Kirken på Dang som ble innviet i februar virker allerede overfull ved slike anledninger. Det er flott å sitte i fulle kirker og lytte til 1000 studenter som stemmer i liturgien acapella.

Enda mer om dyrene i Afrika

2008-03-16T09:44:00.000-07:00

Ja, det blir vel heller ikke siste bloggen i denne sjangeren. Denne gangen dreier det seg mest om slanger. Nede på Meng en kveld jeg kom tuslende tilbake til huset mitt hadde vakten tatt en kobra slange like ved huset. Den holdt til under huset og hadde vært en tur ute i den svale aftenvinden. Den hadde reist seg opp, blåst seg opp og var klar til å spytte, men da spyttet Alla Yiddi, vakten, og kobraen ble forvirret (et gammelt knep han hadde lært av sin far, fortalte han etterpå). Mens slangen nølte, slo vakten og slangen gikk til de evige jaktmarker. Litt ufsete å ha kobraer under huset. Det var neppe den eneste. Alla Yiddi hadde tatt 14 kobraer på stasjonen de siste par årene. Så visst noen er på jakt etter en kobra, kan jeg sikkert skaffe det med tid og stunder.

Den andre slangehistorien angår en pyton som var på besøk (med sin eier, må vite) under vårt store norgesbesøk (180 nordmenn)slik at alle som ville, kunne få klappe en levende pyton. Det var bare å stille seg i køen. Jeg har spist pyton, men aldri klappet den, så det var en ny og skjellsettende opplevelse. Ungene måtte jo også klappe, en kan aldri vite når en slik sjanse dukker opp igjen.

Siste innslag denne gang er av det triste slaget. Lucy, pjusket fra Tcholliré som vi tok til oss og ble glade i, ble syk, og selv om vi gjorde det vi nå kunne gjøre, døde ho fra oss til stor sorg i familien, særlig for barna. Det var den "verste dagen " i Sara sitt liv, fortalte ho. Så var det bare å gå ut og grave hull i bakken til den.

Død og begravelse er dessverre en mye sterkere hverdagsrealitet her i Afrika enn i Norge. En av studentene mine på Meng mistet sin datter på 3 år mens jeg var der nede i uken som gikk. I går døde en av vaktmennene våre og etterlater kone med 5 barn fra 12 år til en uke. Det er vanskelig å fatte dybden i slike tragedier som det desverre er mange av.

Jul til påske

2008-03-16T08:27:00.000-07:00

Det er straks påske, og på tide å få ferdig en blogg fra siste julefeiring, den i februar. Johannes kom ut og var vår lokale februarjulenisse. Det var mye instant joy i ungeflokken. Kufferten hans var nokså skrapet for personlige effekter, men desto større var gleden i Kamerun. Tror Johannes hadde ei trivelig uke her ute.

Uka var jo preget av kirkeinnvielsene, og for oss var det jo kirka på Dang som sto i sentrum. En fin innvielse.

ALPHA kurs på kamerunsk

2008-02-27T12:09:00.000-08:00

Det har ikke vært prøvd her tidligere, men konseptet er ikke ukjent blant enkelte av de best orienterte prestene her. Noen har til og med ønsket å gå i gang med et slikt kurs. Så her kan komme flere kurs...
Vi startet opp i begynnelsen av desember med ca 20 deltakere. Nå har vi vært gjennom det meste av kurset, deltakerantallet har vært stabilt, gruppene fungerer godt, de vil knapt nok gå når det er slutt - godt tegn- og weekenden, som vi hadde redusert til en dag, en lørdag, var meget vellykket, kanskje det beste ved kurset så langt etter min vurdering.
Hva med mat på et alphakurs i Afrika? er ikke det komplisert? Jo, det er jo prisdrivende, og vi er nødt til å holde budsjettet på et lite ekspansivt nivå. Men hittil har ingen klaget på serveringen som består av baignets (en slags smultboller), grilla peanøtter og te/kaffe. Måltidet inntas i gruppa etter kveldens foredrag.
Vi planlegger allerede nytt kurs til høsten.
Bildet under er fra weekend lørdagen. Da hadde vi også "ordentlig" mat.

Kirkeinnvielse

2008-02-18T11:56:00.000-08:00

På fransk kalles det ofte for dedicace, og det ordet har stått fremst i ordforrådet de siste 14 dagene, minst. Det har vært mye å planlegge, men dagen ble en aldeles rik og stor opplevelse.

Jeg fikk jo bygd den første kirken der ute for en halv mannsalder siden, og den ble innviet like før jeg dro i 1992. Den hadde plass til vel 200 personer og ble fort for liten. Den ble påbygd, så ikke overvettes vakker i etter det, men fungerte godt og hadde plass til ca 400. Med 900 studenter til to gudstjenester sier det seg selv at tiden var overmoden for en større kirke. Det har tatt noe tid, det gjør det gjerne i Afrika. Når den kom opp skyldes det ikke minst en stor offervilje fra Njel og Ingrid Lofthus som har lagt ned både kapital, bønner, egeninnsats og helse i kirkebygget. De av dere som har fulgt historien vet at Njel for over et år siden falt ned fra et stillas i kirken og brakk ryggen. Han holdt på å sette livet til, men er ved bønn og kyndig behandlig blitt tålig fungerende om enn lam fra livet. Han og Ingrid var begge med på innvielsen. Det var sterkt for mange av oss.

Det er stor glede i menigheten over det prektige huset, og vi gleder oss over nå å kunne ta det i bruk. Må det bli til mye velsignelse i studentmiljøet. Studentmenigheten på Dang er den største studentmenigheten i Kamerun fikk vi høre under innvielsen. De som vil ha mer infor kan lese Dagen denne uken. De har hatt sin utsendte her nede og vi har huset han, til stor glede for oss alle.

Gudstjenesten tok fire og en halv time. Det ble i meste laget for små og for en del store. Det kunne gjerne vært kuttet en 20 min. Ungene hadde med lesestoff som hjalp litt underveis. Dessuten la de inn matpauser sånn midt i . I lengde og tyngde ble det nesten som et læstadianerstevne i Lyngen. Men ikke i rytmen.

Evangelisering på Dang

2008-02-18T11:28:00.000-08:00

Det har vært en lang periode igjen uten blogger. Det er sterkt å beklage, men det skyldes at det har vært en særdeles hektisk periode - og er det fremdeles, men på en litt annen måte. Vi har ca 180 nordmenn her ute i forbindelse med noen kirkeinnvielser, blant annet vår kirke på Dang (se egen blogg). Det gjør at programmet blir litt omkalfatret og faktisk at kveldene er noe mer åpne. Noe som igjen gir muligheter for å skrive blogger. Beklager så mye denne lange pausen. Det vil sikkert skje igjen.
Men altså: Evangelisering på Dang.
I forbindelse med kirkeinnvielsen har vi vært på gater og streder med evangeliet. Gjennom samtaler, ved hjelp av traktater (det lar seg fremdeles godt bruke her ute - stor interesse)og i form av filmkvelder i det fri haar vi forsøkt å sette Jesus på kartet for noen studenter her i allefall.

Det har vært spennende. Vi har hatt kontakt med mange studenter og følger noen av de opp videre. Blant annet synes jeg det er uventet positiv respons fra mange muslimer. Jeg hadde ventet større reservasjon. Det er et bønneemne at de må få se evangeliet og bli grepet av det. Legger ved noen bilder fra hoveddag på hovedgata på Dang.

Årets første veirapport

2008-01-27T10:28:00.000-08:00

De som synes veiblogger er kjedelig lesning, kan jo bare hoppe over denne bloggen. Det er i allefall ikke kjedelig å reise i Afrika, for det er alltid ett eller annet som skjer. Her like etter jul ble broen 25 km. før Febadi (ca 10 mil før Meng) kjørt i stykker. Da jeg kom dit 20 jan. var reparasjonsarbeidet smått om senn kommet i gang.

Men det var ikke alle som sørget over det. Innbyggerne i den nærmeste landsbyen ante at her kunne en gjøre forretning, og gikk igang med å bygge omkjøringsvei og provisorisk bro. Som sagt, så gjort. Store trestokker ble hentet ut og lagt i bånn, tilskårete stokker med tverrsnitt på ca 12x12 ble lagt oppå, det ble måket sand inntil og vips - en ny bro.

Og som seg hør og bør: en bro krever bompenger, det er noe alle vet. Selv betalte jeg 2000 frs, ca. 26 Nkr. Det blir penger av sånt over langen, det vet vi jo. Så nå håper landsbybefolkningen at reparasjonsarbeidet på den andre broen tar laang tid, helst hele tørketiden, dvs. 2 mdr. til. Det kan gi flere millioner i lokal valuta til landsbyen. Jeg måtte formane de på tilbaketuren: stell nå pent med disse pengene og ikke la de gå til "Arki" (hjemmelaget brennevin). Det syntes flere var et godt råd fra pastoren.
Så får vi se.
Noen lurer på om slikt er lov? Tja, veien er jo stengt, folk må egentlig kjøre en annen og mye lengere vei, og det er jo ikke forbudt å bygge broer...

Årets første bursdag

2008-01-27T09:59:00.000-08:00

Det er en stund siden forrige blogg. Det skyldes at det har vært mye å forberede både i forhold til undervisning på Meng og ute på Dang.

Vi må derfor tilbake litt i tid og få med oss årets første store beguivenhet, Emanuel ble 6 år. Dagen begynte med kaffe på seng - ikke akkurat kaffe, da, han er ikke så stor. Det ble gaveoverrekking under myggnettingen. En kalkulator, type Kadio (har du hørt om det merket før? Et standardmerke her i landet) ser ut til å falle i smak.
På ettermiddagen var det selskap med påfølgende bueskytingskonkurranse, skyting med "skarpe piler" (ikke noe tull, jernspisser med mothaker, manglet bare giften) mot ballonger. Ikke alle var like fortrolige med buen, men noen ballong smell ble det da.
Etter bueskytingen var det skattejakt etter godteposene.

Mer om dyrene i Afrika

2008-01-06T10:42:00.000-08:00

Det ble mye dyr på denne turen vår. Kanskje det som gjorde mest lykke hos barna var at de fikk seg en hund i Tcholliré. Det hadde de fått løfte på fra vi var i Norge. Den ble døpt Lucky etter en av hundene på et nintendo hundespill barna har. Og lucky er han. Han var mager og puslete da vi fikk han av den pensjonerte presten i Tcholliré, neppe med noen fin stamtavle, men vi falt for dette lille kreket, har vasket ham og matet ham, og han begynner allerede å finne seg bra til rette hos oss.

Ellers var vi og så på flodhestene i Benoué elva en morgen. Ved 0830 tiden stiger de opp av vannet, sakte og rolig. Det tar en halv times tid. Det var en fin flokk på en 30 dyr. En flokk på mange tonn, med andre ord.

Det mest spennende var likevel å se en Benoue krokodille bare 150 meter fra campementet der vi bodde. Solveig fikk tatt dette flotte bildet av den i et øyeblikk da den var på land.

Dyrene i Afrika

2008-01-06T09:43:00.000-08:00

Fra Tcholliré gikk turen til Boubandjida nasjonalpark, en svær park som vi kjørte rundt og rundt i. Mye dyr, ikke minst antiloper i mange størrelser og fasonger. Den under er jo av de mer grasiøse.

Det er ikke alltid like lett å få gode bilder på safari. De fleste slettes. Men jeg må ta med en serie av en hesteantilope som var mer enn villig til å stille opp.

Står jeg greit slik?

Du ville ha ett slik også, sa du?

Fornøyd nå?

Nyttårsfeiring i Tcholliré

2008-01-06T09:10:00.000-08:00

Det var ikke mange raketter der, og det var godt for det er tørt nå. Det er forresten branner nok som det er for tiden. Det høye gresset fra regntiden skal bort for å gi plass for nye grønne spirer til dyra. Men det er mye annet som også svis av. Til tider er det et trist syn, disse avsvidde områdene. Det går enkelte steder hardt ut over skogen.

Derimot var det ingen ting å si på feststemningen og farten på forsamlingen i stasjonskirken i Tcholliré. Store og små var med, til langt på natt. Ja, det ble faktisk trommet borte i kirken helt til gudstjenesten 1. nyttårdsag begynte kl. 0800 1. nyttårsdag. Det var 14 timer etter at de første hadde satt seg på trebenkene der. Det ble dårlig med søvn den natten. - Noe for Guinnes?
Det meste foregikk på fulani, og svak som jeg er på det språket, er det vanskelig å gi et resumé.
Det er imidlertid ganske sterkt å få være med på gudstjenester i områder der misjonærene slet med stor motstand, ikke minst fra den lokale lamidoen (tradisjonelle småkongen). En misjonærgrav utenfor kirken forteller at innsatsen ikke var uten personlige offer. Desto mer oppløftende å se en forsamling av bare kamerunere som møtes for å tilbe og dyrke sin Gud. Innsatsen har gitt frukt.

Josef hadde fått noen stjerneskudd, og de lyste en stakket stund opp i tropenatten. Her er det Emanuel som brenner det stjerneskudd som tilkom han.

En liten sykkeltur

2008-01-06T08:50:00.000-08:00

Ja, det er nesten ikke til å tro, men en dag like før jul syklet dette paret opp bak landcruiseren idet jeg kom tilbake fra en butikk nede i byen. Det var et fransk ektepar, pensjonister (61 og 60 år) som benyttet pensjonisttilværelsen til å sykle i Afrika. De startet ut fra Frankrike i aug. 2006. Ja, riktig, 2006. De har altså vært på hjul i over ett år. Jeg ble storligen imponert og tenkte at "da er det håp for flere." De var oppe på middag en dag, benyttet internett en annen dag og kom for å si farvel 2.juledag. De hadde jo ikke syklet hver dag, ofte tok de lange pauser, hjalp til på forskjellig vis der de var. De bodde i telt og overnattet som regel i landsbyer der de dro fram. Til nå hadde de syklet over 17000 km. Det er mer enn mange kjører i samme tidsrom. Når afrikanerne ristet på hodet og lurte på hvorfor de ikke heller brukte bil, svarte de: "Da ville vi ikke fått anledning til å treffe deg." Et ikke helt A4 pensjonistpar. Artig å treffe dem!

Jul i huset

2007-12-27T02:37:00.000-08:00

Vi synes vi har det trivelig. I førjuls-og juletiden har vi benyttet anledningen til å fyre på peisen. Det er jo , som jeg allerede tidligere har nevnt, den kalde årstid, også her, med temperaturer ned under 15 grader enkelte netter. Da er det også litt kjølig i huset om morgenen.

Juleaften var det en liten norsk gudstjeneste beregnet på gjestene og barna. Mange av de norske barna kan for lite fransk til å få så mye utbytte av en vanlig gudstjeneste her, så det er vel egentlig de som slik får minst åndelig føde gjennom det afrikanske kristne miljøet. Kvelden hadde vi hjemme, åpnet gaver og tok oss av de som kom på døra.

Det svært vanlig at afrikanske barn kommer på døra til misjonærene, for det har utviklet seg en tradisjon der de får litt godt gjennom det. Her en en av gruppene, en 9-10 gutter som sang og trommet. Teksten gikk ikke så mye på inkarnasjonens store under, men mer på håpet om en cadeau, en gave i det dennesidige, her og nå. Det fikk de. Så fikk de del i den åndelige realiteten gjennom traktater og stjerner med bibelord og til slutt vanket det en kjærlighet på pinne i tillegg.

Julekalkuner og -perlehøns

2007-12-25T13:07:00.001-08:00

Det er kanskje ikke helt i bildet av hva misjonærer gjør, dette med kalkuner og fjørkre, og det er jo heller ikke det vi holder på med til vanlig. Førjulstida har gått med til ALPHA kurs og til utarbeiding og distribuering av traktater, ikke minst juletraktater. Afrikanerne er generelt veldig åpen for det og vil gjerne ha noe skrevet i hånda. Mange spør etter det, ikke minst politiet om du stoppes i kontroll og de skjønner at du er misjonær. Så før jul har vi vel distribuert (vi har ikke selv delt ut alt dette) nær 3000 traktater. Mariasøstrene i Darmstadt har forsynt oss med noen av disse (og mye annen nyttig litteratur), men mye er egen produksjon.

Men kalkuner og annet fjørkre. Vi skulle ha kalkun til jul. Vi kunne jo hatt indrefilét, det hadde både vært rimeligere og mindre arbeidskrevende. Men så var det dette med tradisjonen, da.

Kalkun ble innkjøpt av en lokal oppdretter, visstnok den eneste, og 3 kalkuner befant seg plutselig en morgen på stasjonen, fraktet opp av en av våre vaktmenn bak på en motorsykkel. De måtte jo innlosjeres, kunne ikke slaktes sånn uker på forhånd, og de havnet i første omgang i vår hønsegård. Etterhvert som de forskjellige nye eierne fikk summet seg, forsvant kalkunene, den ene etter den andre. Her et bilde av sistemann, like før han også ble innhentet av slakteren.

Vi har også hatt 4 perlehøns gående i hønsegården. Vi har hatt en lønnlig forhåpning om at det var to høner og to haner vi eide (det var det selgeren påsto...), men etter som månedene gikk, ble vi usikre på det. Etterhvert som julen nærmet seg, ble vi lei av å fø på de, og bestemte oss for å gi de som en del av julegratiale til de som på en eller annen måte jobber hos oss, det gjalt kokka, stryke/vaskedama, vannegutten og hagegutten. Tanken var at hagegutten Emmanuel, skulle slakte de alle sammen, men kokka sa nei. Ho ville ikke ha med seg hjem en bloddryppende perlehøne. Derfor skulle de overtas levende.

Det ble et helt spetakkel ut av det. Vår lille vannegutt på 12, Pascal, var førstemann som skulle hente ut sin høne. Han greide å skremme tom hele hønsegården, slik at det først ble et svare strev med å få de på plass igjen. Til slutt var det gjort, og de andre skulle hente sine. Så lå de der etterhvert, bakbundet i pappesker og ventet på transporten til sitt nye og sannsynligvis kortvarige hjem. Men en av dem var rene Gjest Bårdsen; den kom seg løs og brøt seg ut fra fengselet og flakset inn på vaskerommet der den til sist ble fanget under trillebåren av Emmanuel. Da ble vingene bundet (dette er ikke noe for dyrebeskyttelsens venner). Alt dette mens Solveig stelte med sin kalkun på kjøkkenet. Perlehønsene luktet nok lunta...

Kalkunen vår ble til føde for mange. Vi spiste oss mette, en 5-6 unger som kom på døra fikk kalkun med støffing, og det gjorde også to vakter. De fikk den riktignok servert med lefse og gomme attåt, noe som vakte stor fagnad.
Neste år planlegger vi likevel noe enklere til julemiddag.

Juleverksted, Lucia og julekonsert

2007-12-25T11:56:00.000-08:00

Tiden før jul går visst ekstra fort. Juleverkstedet var over på en formiddagsstund og Luciatoget kom og gikk som et hurtigtog. Begge deler var særs hyggelig både for store og små.

Her er Josef med et ferdig julekort.

Luciatoget gikk i skumringen. Det vil si det begynte litt før solen gikk ned og det var godt og mørkt da ruten var ferdig. Ungene sang av full hals og delte ut lusekatter til alle som kom forbi og til folkene i de husene der vi banket på. Mange blide og smilende ansikter, naturligvis.

Julekonserten på College Protestant er en årviss foreteelse som alle som har vært her på denne tiden husker. Konserten er en mix av sang av forskjellige kor og teater sener fra julefortellingen.

De fleste har sittet og forundret seg over at det går an å fryse i Afrika! Men det gjør det. Klok av skade kledde både Sara, Josef og jeg oss godt før vi gikk ned. Nå har ungene vært noe syke og Josef var ikke helt i slag og ønsket etterhvert å gå hjem igjen. Derfor ble det en heller kort visitt for oss. Vi fikk likevel med oss både det himmelske råd før tiden tok til og engelen hos Maria.

Kubååna!

2007-12-05T11:41:00.000-08:00

Ja hvem skulle trodd at Solveig skulle starte som seterjente i høylandet i Kamerun? Men det har hun altså gjort, iallefall i et visst henseende. Hun er nemlig gått i gang med å lage norsk brunost! Så får vi se, om det blir noe å ha på julebrødet, eller om det havner hos hønene. To store glass"bøtter" er innkjøpt til formålet, løype kom i posten fra Norge (det er det mest spennende: er det liv i den etter den lange turen, tro?). Nå står den og godgjør seg på kjøkkenet før kokingen tar til i morgen. Vi får sette på noe Grieg som akkompagnement...
Bildet over er tatt utenfor vår lokale melke levrandør nede ved den store moskeen i byen. Neste gang(om det kommer så langt) skal vi forsøke å få tak i litt geitemelk til brunosten. Det blir et forsøk på en norsk gudbrandsdalsost, i utlendighet, det. Kanskje Tine kjøper oss opp?

Forøvrig kan vi kunngjøre resultatet av mesterskapet i venting. Artikkelen slapp gjennom nåløyet og publiseres neste år.

Costa del Mballang

2007-12-05T11:18:00.000-08:00

Lyst på en tur til blinkende blått vann i varm ettermiddagsbris, grillspyd og påfølgende kaffe og kake i skyggen av en boccaro? Da er Mballang rette stedet for deg! Vi hadde vår første tur ut dit nå på søndag etter kirkegang i stasjonskirka. Den var som sedvanlig sprengfull, og vi endte opp i koret med alterringen som nærmeste nabo. Men det var ganske greit, iallefall for en som bruker høreapparat. Siden det også var nattverd, ble det en lang gudstjeneste. Ungene holdt ut til nattverden begynte. Da ble de velsignet sammen med de andre barna i kirken og vi slapp de av sted. Hvis de ikke blir tålmodige etter dette, vet jeg ikke hva vi skal finne på...

Men Mballang altså.
Ingenting er som å høre duene kurre på Mballang. Fuglelydene er stort sett de eneste lydene du hører, bortsett fra noen kuer som kommer for å drikke ut på kvelden. Det er et öppent landskap, med mye fred. Bildene får tale..

Don de recolte

2007-12-05T10:45:00.000-08:00

Eller høsttakkefest på norsk. Skjønt høsttakkefest... Norsk høsttakkefest er nok ganske puslete sammenlignet med dette. Det er årets store innsamling av midler i kirken, og det alt vesentligste av årets midler kommer inn den dagen. Det er en gudstjeneste som varer og varer.., med sang og dansende opptog av grupper som gir sine gaver til presten ved alteret, som i sin tur gir det videre til noen hjelpere, som bringer gavene videre til tellekorpset i et bakrom, som teller pengene og holder orden på hvem som har gitt hva og som til slutt i gudstjenesten opplyser hvor mye som er kommet inn, til jubel og bifall fra alle. Ved gudstjenesten på Dang kom det inn rundt 15000 nkr. Det er da slett ikke dårlig.

Men det er mer enn folkglore. Gudstjenesten inneholder mye solid undervisning om rett givertjeneste, og opptogene er også en manifestasjon av dette gjennom bibellesning og valg av sanger som gruppene synger. Men festlig er det selv om det tar tid. Det tok nesten 6 timer for rundt 30 grupper å danse seg opp til alteret og ut igjen. 8-900 mennesker var til stede i den nye kirken på Dang. Jeg skulle unne dere alle å være med. Jeg var liturg i 4 timer. Da fikk jeg tilbud om "vaktskifte", noe jeg takke ja til.

Ngaoundéré wartehalle

2007-11-20T12:30:00.000-08:00

Solveig deltar i verdensmesterskapet i venting. Det er innenfor den akademiske grenen av sporten hun er aktiv, og har for tiden ventet i 5 mdr. på svar på en artikkel sendt til et internasjonalt tidsskrift. Hennes gamle rekord var på 4 mdr, så det er betraktelig fremgang, men nå begynner det å røyne på. Mailen konsulteres minst 5 ganger pr dag for om mulig å finne et svar der. Så langt har det ikke gitt resultater. Så da er det ikke annet å gjøre enn å fortsette å vente, og forsøke å koble tankene over på andre prosjekter.

Den franske barnehagen

2007-11-20T06:32:00.000-08:00

Den franske skolen, som barnehagen er en del av, befinner seg litt på andre siden av byen. Hver morgen 0745 (eller 0746, guttene er veldig opptatt av klokken på dashbordet i landkruiseren, om vi kommer tidsnok)kjører jeg Emanuel, Theodor og Claire ned dit. Den siste biten inn til skolen, en knapp km. eller så, var i en slik forfatning at Solveig ikke ville kjøre dit. Men nå, venner, er det skjedd store ting. Veien er høvlet og en kan ligge i 3. gir, ja 4., om en vil. Derfor var det egentlig litt mer spennende før om vi nådde fram i tide.

Klassen består av 7 elever, to er norske, en sørafrikansk, to snakker bare arabisk og så er det to da, som skjønner noe fransk. En grei utfordring for en hvilken som helst lærer. Men Emanuel er bra fornøyd.

Ellers har Emanuel blitt ordentlig 6 åring. Han har mistet sin første tann!
Den har sittet løst litt lenge, men han hadde ikke lyst til å ta den ut, for, som han sa: da blir jeg så blakk i munnen! Og det kan en jo forstå. Men nå er den ute og den nye tanna er på full fart fram, så det var nok på tide.

Folk og røvere langs tibativeien

2007-11-09T05:15:00.000-08:00

Nederfor (om bildet blir liggende der det skal) ser dere vår nye sekolevrandør. For 500 frs pr. meter lager han bambusmatter til å gjerde deg inn med om du ikke har lyst til å ha naboen inn på livet hele tiden. Nå var ikke vår levranse ferdig da vi kom tilbake, og vi måtte vente en times tid(ble nærmere to ) før vi hadde de vel på taket. Om noen vil bestille, holder han til på en høyde 4 mil nord for Febadikrysset. Han har faktisk mobildekning ved huset.

Fordi vi ble noe forsinket på hjemveien, prøvde vi å finne et sted med dekning lenger nord, og i en landsby 5 mil før hjemme senket jeg farten. En politimann benyttet sjansen, stoppet meg og lurte på om jeg kunne være fangetransport, de hadde to mistenkte landeveisrøvere som de helst skulle hatt til Ngaoundere. Så dermed var vi 3 til i bilen, en politi to mulige røvere ( det sier ikke så mye , det skal ikke alltid så mye til for å bli mistenkt) og en AG3. Mao, hyggelig selskap i baksetet. Turen gikk i mørke men vi kom vel fram. Jeg synes synd på de to når jeg tenker på tilstandene i fengslene her. Vi prøver å hjelpe med litt litteratur som kan gi lysglimt av evighetsverdi. Det dør innsatte nesten hver uke.

Mens jeg skriver dette, regner det ute. Det er ganske uvanlig, jeg kan ikke huske at jeg tidligere har opplevd regn så langt ut i november.

Evangelisering langs Banyo- og Yokoveien

2007-11-04T12:25:00.000-08:00

Forrige uke var jeg, Egil, nede på Meng igjen og underviste. Denne gangen hadde vi også lagt opp til evangeliseringsframstøt i landsbyer langs veiene ut fra Tibati. Vi var 8 personer i bilen, 6 studenter og to lærere. Vi fordelte oss på to landsbyer. Det ble samling i det fri foran landsbysjefesn hytte med vitnesbyrd, sang og tale. Deretter bønn for landsbyen og for de behov som de som var til stede meldte. Mange sterke bønneemner ble lagt fram, alkoholmisbruk, problemer i ekteskapet, kristne som går over til islam, vanskeligheter med å leve etter kristen etikk i forhold til å gå til andre damer, ja en undres over frimodigheten. Så er det kanskje mulig for Gud å gjøre noe inn i disses liv, han som sier at han gir den ydmyke nåde, men står den stolte i mot.

Studentene var oppglødet. En kunne merke evangelistenes iver og glede i tjenesten.

Mens altså halve kullet var ute i landsbyene, hadde andre halvdelen bønnevakt på skolen.
For gamle misjonærer (fra 80-tallet eller tidligere)- om det skulle være noen av dem som leser bloggene - kan jeg ikke dy meg for å ta med et bilde av Yokoveien for tiden. Den er ganske strøken i forhold til hvordan den var i "gamle dager" ikke sandt. Her har jeg humpet i vei i timesvis før i tiden, nå gled vi glatt av sted i 50-60 km i timen. Ganske deilig.

"Høst" ferien

2007-11-04T11:56:00.000-08:00

Det er ikke mye som minner om høst, men høstferie har vi likevel. Vi dro til Lagdo i nord, ca 240 km. herfra. Det er en oppdemmet innsjø som ble laget i forbindelse med et stort kraftverksprosjekt på 80-tallet. Vi besøkte Lagoon Bleu. De hadde diverse mer og mindre selsomme husdyr der. Padder holdt de i spiseavdelingen "til gjestenes forlystelse" ble vi fortalt. Emanuel ble flink til å fange de. Det var faktisk litt morsomt å se de spise innsekter i tropekvelden. Og tropekveld var det, med 33 grader ved kveldsmiddagen og ut over natten. Varmt for oss som har tilholdssted i det området som kamerunerne mener har ekstremtemperaturer, nærmest som Tynset å regne.
De andre husdyrene var ikke riktig så hyggelige. Det var sengelopper. Men så har vi erfart det også.

Vi prøvde fiskelykken, men den var ikke på vår side. Vi hadde imidlertid en fin tur til "Madagaskar" øya midt i sjøen. Fasinerende øy.

På hjemveien kjørte vi forbi apekatter i en av nasjonalparkene på veien fra Lagdo og hjem.

Alle bildene blir desverre liggende på toppen av bloggene nå. Det henger sammen med visse problemer med den fiberoptiske kapelen til Europa som har redusert kapasitet. Vi får dermed ikke redigert bloggene.

Josefs blogg

2007-11-04T11:38:00.000-08:00

Stor var overraskelsen da vi tok fatt i et gammelt kamera vi hadde hatt liggende og oppdaget at Josef hadde fotografert både vel og lenge og gjort diverse eksperimenter. Herved legges et par av hans kreasjoner ut til beundring. Det ene er et selvportrett. Det andre fra de daglige omgivelser i huset.

Salmesang over byen

2007-10-14T12:44:00.000-07:00

I dag hadde vi tidlig frokost i det fri, nærmere bestemt "kaffesteinen", 30 min. gange fra huset vårt, i allefall på en søndag når få av portene på stasjonen er åpne. Vi hadde med oss pannekaker og kakao, og begynte måltidet med salmesang og bønn over byen og dens innbyggere. Overmåte fullt av nåde er, O Gud, ditt store navn ble sunget som en morgensalme, og Folkefrelsar til oss kom, som barna er veldig glad i, ble sunget som en bønn over byen.
Dette kommer vi sikkert til å gjøre regelmessig nå som vi straks går inn i tørketiden med mer stabilt vær uten fare for regnbyger på utflukten.

Rart hvor mye man kan rekke før en går til Gudstjeneste kl. 1000.

Ramadan feiring.

2007-10-14T12:01:00.000-07:00

Det er jo ikke det at vi som misjonærer feirer ramadan, selv om vi ikke kan unngå å bli gjort oppmerksom på det på mange måter gjennom hverdagen, ikke minst gjennom den utstrakte høytalerbruken ved alle moskeene til mange av døgnets tider. Vi hører det godt om natten på soverommet vårt, særlig Solveig da. Kirkeklokkene i Norge blir barnemat mot dette, de ringer jo bare mellom 10 og 11 på formiddagen. Om Islam får fotfeste, skal nok folk få merke noe annet.

Om morgenen når jeg kjører Emanuel til Den franske skolen kjører jeg forbi flere store utendørs folkeforsamlinger som henger sammen med ramadan. Det er et utfordrende syn for en misjonær.

Fredag var det imidlertid avslutning på fastemåneden, med avslutningsbønn på muslimenes bønneplass i utkanten av byen og med ganske mange tusen muslimer til stede, med lamidoen (den lokale tradisjonelle kongen) i Ngaoundere i spissen, og noen få andre deriblant vi. Også denne forsamlingen er en sterk utfordring til kristen misjon, og det var sikkert flere enn meg som sto med bønn i hjertet om åpenbarings ånd så de kan få se, alt mens de hadde sin bønnesamling.

Disse krigerne til lamidoen på bildet over og under, var fra gammelt av behengt med ganske mye tryllemidler og beskyttelsesmidler. De var som regel hentet fra den lokale trollmannen, marabouen. Fremdeles henger mye av dette igjen, og det er ikke lite med slike tryllemidler som bl. annet ble lagt i luene til krigerne av typen under. Noe har de sannsynligvis der fremdeles. Islam er ganske synkretistisk i våre områder og går som hand i hanske med tradisjonell religion med sine trollmenn og medisinmenn.

Gudstjeneste i nykirken på Dang

2007-10-14T11:48:00.001-07:00

Forrige søndag hadde vi høstens første gudstjeneste i den nye kirken på Dang. Den er jo ikke ferdig ennå. men arbeidet skrider fram, og det er fullt mulig å ha gudstjeneste der. Det var første søndag etter semesterstart, så det var mye studenter til stede, rundt en 750. Gadji, den nye aumonieren (studentpresten) hadde liturgien, jeg preket for anledningen. Det er en ganske unik oplevelse å preke for en så stor forsamling - og et stort ansvar.
I dag var vi tilbake i vårt gamle kirkebygg med to gudstjenester. Det var et lite menighetsrådsmøte i etterkant av siste gudstjeneste der det ble fattet endelig vedtak om å starte opp med ALPHA kurs på Dang i høst. Jeg skal ha ansvaret for det. Vi prøver å legge det til universitetets lokaliteter og vi får det til. Det blir spennende. Vær gjerne med å be for det.

Dagligliv på en søndag

2007-10-10T12:19:00.000-07:00

Det er mest hverdager i et liv, dager på det jevne med gleder og utfordringer. I dag tar jeg med noen innslag fra et "vanlig" søndagsliv her nede, nemlig fra gudstjeneste i sykehuskapellet kl. 1000 om formiddagen, om da fulanergudstjenesten som begynte i 8-tiden er ferdig. Sykehuskapellet er lite til alle de som går der, og det er trangt om plassen. Våre barn får lov til å forlate kirken før prekenen, dvs etter nærmere en time. Jeg synes de er blitt flinke til å møte utfordringen som det er å gå til gudstjeneste på et språk du ikke mestrer.

Om ettermiddagen er det en andaktssamling for små og store nordmenn og -kvinner i bønnehytta på stasjonen, et fint sted til mindre samlinger og ikke minst til bønn. Jeg er blitt glad i den.
Vi synger litt, det er en liten andakt og det er bønn. En god avslutning på søndagen før mørket senker seg.

Millenniumskirken

2007-10-04T13:48:00.000-07:00

legger ved noen bilder tatt i den nye kirken som bygges nedenfor stasjonen i Ngaoundere. De er i ferd med å legge gulvet nå, og har fått rekkverket på galleriet delvis på plass. Det er et spennende bygg, verdig et millennium.

Livet i Scotten

2007-09-30T13:50:00.000-07:00

Den er et udyr på veien denne bilen jeg er blitt tildelt. Med 4,2 liters motor klarer den det meste. Den er allerede blitt noen år, har 81000 km på samvittigheten, og trives best med 500 kg. last. Da er humpene til å leve med og Scotten er myk og føyelig.

Kjøring i Afrika er et kapittel for seg. Du får alltid spørsmål fra folk om å få sitte på, og det synes jeg er greit, det hjelper med litt last. Problemet er ofte å vite hvor mange du egentlig har sagt ja til når du har gitt bekreftet melding. Jeg trodde (jeg burde jo ha husket det fra tidligere) at jeg fikk med meg en dame da hun kom og spurte, men jeg endte opp med både minstebarnet og kvinnens far.

To studiner som tar til med nytt studieår ved universitetet i Ngaoundere, ble også med , døtre til en av prestene som underviser på skolen.
Med ferdig frosset fisk fra Mbakau, høner og haner fra markedet i Tibati bar det tilbake til Ngaoundere. Midtveis tok vi på noen sekoer (bambusgjerder til å avgrense innsyn på din eiendom, meget vanlig her i Afrika). De veide vel nærmere 100 kg. men Scotten mukket ikke.
Hvordan hanene og hønene tok turen skal jeg komme tilbake til i en egen dyreblogg.

Landsbyliv på Meng

2007-09-30T13:28:00.000-07:00

Søndag 22 sept. etter tidlig middag satte jeg nesen og Landcruiseren i stilling sørover mot Meng der jeg skal undervise regelmessig innenfor temaet evangelisering ca. en uke hver 4.uke gjennom dette skoleåret. 6 timer og 23 mil senere var vi framme.

Mandag morgen startet jeg opp med 11 studenter og fredag avsluttet jeg med 13 i klassen. Det er slik det er i første fase av et skoleår. Tema denne uken var: Evangelisering i urkirken, med særlig fokus på grunnene til deres suksess.
Vi la ellers planene for evangeliseringsframstøt i nærområdet de øvrige ukene dette skoleåret. Det blir turer ut to ettermiddager i uken, tirsdager og torsdager der vi fyller Landcruiseren (Scotten som han heter, uvisst av hvilken grunn) med 8 personer inkl. 2 lærere, og oppsøker to landsbyer som har fått forespørsel om besøk på forhånd, 3 studenter og en lærer i hver landsby. Det blir evangelisering på torget i forkant av møte i det fri fra 16-18. Og så får vi se hva som videre skjer. De øvrige studentene (ikke alle er med hver gang) er bønnestøtte. Det blir spennende og jeg gleder meg.

25 års bryllupsdag

2007-09-30T12:56:00.000-07:00

Ja, det er ikke Solveig og meg det gjelder, vi har ennå noen år å gå før det skjer. Men vi var innbudt til sølvbryllupsfeiring hos visepresidenten i kirka, Fomgbami Etienne og kona hans Jeanne, på bildet sammen med sin yngste jente. Det hele startet med en liten takkegudstjeneste med innlagt forbønn for sølvbrudeparet. Det er ikke så ofte en er med på slikt her ute, og det ble et positivt vitnesbyrd om Guds vilje med ekteskapet.

Midt under gudstjenestebiten kom det så regn, og det er jo en velsignelse her, som Jeanne fremholdt, men det skapte visse problemer da presenningen som var spent opp over plassen foran huset etterhvert ble fylt med betydelige mengder vann. En måtte til slutt ta hull på presenningen for å bli kvitt det. Et morsom intermesso som afrikanere tackler greit, men som i en norsk sammenheng sannsynligvis ville blitt opplevd som en pinlig situasjon og som ville skapt adskillig kaos.

Etter taler av både barn, og begge jubilantene var det bevertning til en hundre mennesker

Bursdagsfeiring

2007-09-30T04:09:00.000-07:00

Ja, det er gått nesten 14 dager siden jeg var på blogg, men nettet vårt var først nede i 8 dager, og i uken som gikk har jeg vært nede på Meng og undervist 13 evangelister i evangelistklassen der. Var tilbake fredag 28. på kvelden. Jeg skal skrive litt om det, bare turen er verdt flere blogger.

15. sept. var ikke en stor dag i den forstand, men en god anledning til å bli litt bedre kjent med hverandre i misjonærfellesskapet. Mange her ute er jo nye for hverandre, og en trenger tid til å treffpunkter, for de fleste av oss er opptatt med sine ting og arbeidsområder i hverdagen, og det er begrenset med kontakten.
Fellesskapet var invitert, små og store og vi var vel nærmere 30.

Storbagasjens ankomst

2007-09-17T12:56:00.000-07:00

De som ikke har vært igjennom det, kan vel kanskje ikke helt forstå hvordan det oppleves å få storbagasjen etter å ha ventet en måned eller to eller 6, som noen her har opplevd: det er som 17. mai og jul på en gang for å bruke en slitt frase.
Tirsdag for en uke siden kom lastebilen, den bare dukket plustelig opp og så var alt i gang. Da var det 2 mdr siden bagasjen kom til Douala.
Lister skulle sjekkes, det skulle krysses av for coli som ble tatt ut, biler kjørte i skyttel med større og mindre kolli rundt til hjemmene.

Det første vi fikk (vår bagasje var innert i kontaineren, den var visst den første som ankom Stavanger for innlasting), var to bordplanker som etterhvert skal bli pilgevær til guttene.
Det var mange som gjorde seg morsomme på
plankenes bekostning. Om det ikke var mye,
var det likevel hyggelig å se de.

Huset ble etterhvert fylt opp av bananesker og andre esker, og vi gikk igang med utpakkingen. Det er som regel et sannhetens øyeblikk:"Har vi tatt med oss det..?" Vi skulle jo heller ha tatt med oss noe helt annet da. Men slik er det, og vi lever godt med det vi har fått. Doktorgården til amerikanerne begynner å ligne på et hjem nå.

Førskole

2007-09-09T03:29:00.002-07:00

Emanuel skal begynne på franske førskole den 10. sept. Det skal han gjøre sammen med Teodor, en gutt ca 1 år yngre. Men inntil da har disse to hatt egen lærer, Benjamin, som behersker både norsk og fransk i tillegg til sikkert flere stammespråk. Han har gått ett år på Hald, derav norsk kunnskapene. De har hatt "skole" i en måned snart, og Emanuel er den av barna våre som er flinkest til å telle på fransk og til å hilse på fransk. Han er litt stolt av det. Her er de inne i klasserommet sitt og spiser formiddagsmat. De er ellers ute og spiller fotball og klatrer i trær, begge deler synes Emanuel er ganske gøy. Vi har flere fine klatretrær på tomta. Mandag morgen kl.0800 begynner altså disse to norske guttene på den franske førskolen i byen, der det meste går på fransk, men inntil videre skal Benjamin være med de og hjelpe de med tilpasningen der nede. Tror begge guttene synes det er greit. Skoletiden deres vil være til 12.15.

Studentmenigheten på Dang

2007-09-07T09:24:00.000-07:00

Dang er landsbyen der Universitetet i Ngaoundere ligger. Det har ca. 12000 studenter. Det skulle en ikke tro når en ser antall bygninger til rådighet, men det er tallet det opereres med.

Studentmenigheten vår der ute teller rundt 900 personer. Nå om sommeren er det kun en gudstjeneste i det gamle kapellet. Da er det fullt både inne og utenfor. Når semesteret starter opp i slutten av sept., vil det bli to gudstjenester, om vi ikke da tar i bruk den nye kirken. Den er ikke ferdig ennå, men menigheten har allerede brukt den til gudstjeneste. Det er et nydelig bygg med plass til minst 1000 personer. Må den fylles med Ånd og Liv.

Søndag 16. sept. skal jeg ha min første gudstjeneste der ute med fransk liturgi og preken. Det er litt tidlig, jeg er ikke helt inne i liturgien ennå. De fleste afrikanere har stor tålmodighet med hvite i slike situasjoner.

Første skoledag

2007-09-01T01:20:00.000-07:00

Barna var alene norske barn på stasjonen de første 10 dagene. Det var nok til tider litt trøkkete. Men de fikk mye besøk av kamerunesiske barn.

Etter den tid kom en stor gruppe norske, deriblant mange barn, og livet forandret seg noe, ikke minst for barna. Så begynte skolen for Sara og Josef og 9 andre barn.
Begge var nok litt spente, men Sara ga etterpå høylytt uttrykk for at dette hadde vært fint og at hun gledde seg til skolen.

1-3 trinn er oftest sammen, i noen fag er alle samlet.
Etter åpningen var det brus og makala utenfor
skolen . Der er det laget en sittegruppe under
et skyggefullt tre.
Det virket som de koste seg ganske bra.

På vei i natten

2007-08-28T11:12:00.000-07:00

Til togets monotone hjullyd rugget vi i vei mot Adamaoua som området, eller provinsen vi skal til heter. Hva gjør man så i 18 timer i en togkupe med 3 barn og lyset på hele natten(det var ikke mulig å slå det av, bryteren var i stykker). Vi hadde i allefall lys. Vel, Game boy er god å ty til.

Ellers var det bare å finne løsninger på at reimene som skulle sikre folk fra å falle ut av køyene var ødelagte og at døren til kupeen ikke kunne lukkes. Og løsninger fant vi, men de ville neppe blitt godkjent i Norge.

Etterhvert seg natten på og vi fikk prøve å sove. Det gikk ganske bra for de små.

Bøkene barna hadde hatt i sekkene sine kom godt med. Likeså øreproppene fra flyet.
Formiddagen ble lang. Toget var en del forsinket og det var ikke før i 12 tiden at vi kom inn mot Ngaoundere. Det var godt å se Ngaounderetoppen dukke opp. Vi var fremme.

På reise i Kamerun

2007-08-28T10:12:00.000-07:00

Flyturen fra Paris gikk fint selv om vi kom sent av gårde. Det var opptellinger og sjekkinger før vi endelig lettet. Noe sent kom vi derfor til Yaounde. Vi hadde forberedt oss litt: det var ingen kjente som ville møte opp, med unntak av en drosjesjåfør som misjonen gjør mye bruk av. Men han var sjefen sjøl, og tok hånd om resten fra det øyeblikk vi møttes.

Så bar det inn til hotell Tango i nattemørket, og etter en kvelds på rommet (her kan en ennå få room service, det fikk vi ikke i Paris),var det rett i seng. Emanuel var ikke i form, han var blitt syk på flyet.

Siden Emanuel lå med feber neste dag, ble vi bundet til hotellet og kunne ikke gjøre stort annet enn å utruste oss til togreisen opp til Ngaoundere samme kveld. Vann, peanøtter, baguetter og bananer ble kjøpt inn, og mea all bagasjen i ei drosje gikk vi de par- tre hundre meterne fra hotellet til togstasjonen sammen med gode venner fra tidligere, Marie Claire og datteren Nathalie.

Skal du på en annerledes ferietur, så skal du ta tog i Afrika. Kl. 1800 fredag kveld bar det av sted i det solen gikk ned, og mens mørket senket seg stadig tettere om toget, dro vi gjennom de første stasjonene på veien og nordover mot savanneområder med lite folk og mye brousse.

Togstoppene er en forestilling for seg, med folk som skal av og på maniok sekker og maissekker som skal selges og inn på toget. Slike varer er som regel billigere langs togruten enn i byene og det gjelder å nytte anledningen.

Paris 2

2007-08-24T06:54:00.000-07:00

Sender med et bilde fra koselige omgivelse på Montmartre.

Ungene koste seg ellers i Parc d’Acclimatation med karuseller og berg- og dalbaner, biler og båter. Vi var der sammen med Frederique, kollega fra NLA som vi også leide leilighet av.

En annen park vi tilbrakte tid i var Jardin de Luxembourg, med staselig bygning (gammelt Medici slott), stilisert, men meget vakkert hageanlegg og ikke minst en stor dam der ungene seilte med seilbåter.

Paris

2007-08-21T09:26:00.000-07:00

Som jeg lovte for et halvt år siden, skulle jeg begynne å blogge når vi kom til Kamerun. Nå er vi her, og jeg forsøker.

På veien hit tilbrakte vi noen dager i Paris, trivelige dager de aller fleste av de. Vi vandret trappene opp til 2. etg i Eifeltårnet (Sara ville helst det), og nøt utsikten før vi så vandret ned. Den dagen ble det til sammen nær 1600 trappetrinn. Eifeltårnet lå bare ca 15 min fra der vi bodde.

En dag var vi på Montmartre, var inne på messen en stund og i kunstnerområdet bak kirken. Utsikten fra trappene i kveldsolen skal visst være fin. Det var overskyet da vi var der, men utsikten var upåklagelig.

Det ungene likte best, var Jardin d'acclimatation, en familiepark med rolig tempo og hygelige aktiviteter for barn i alle aldere.

Julen

2006-12-27T04:38:00.000-08:00

Juledagene er over og de store er på vei tilbake til sine respektive steder.
Vi har hatt noen gode dager både i hjem og kirke og er takknemlige for å
kunne feire Kristi komme samme. I går 2. juledag hadee vi besøk av familien
Kinunda fra Kongo, far og mor med 7 barn. Det var bra fullt når vi er 8 fra før.
Hyggelig besøk, morro å snakke litt fransk igjen. Det trenger vi å sensibiliseres
til før vi setter kursen mot Kamerun.

1.post

2006-12-23T08:54:00.000-08:00

Vi prøver oss som bloggere, mest for å skape et kommunikasjonsverktøy som vi kan bruke fra sommeren av da vi setter kursen mot Afrika og Kamerun.

Familien er stor, 7 barn og Solveig og Egil + svigerdatter og barnebarn.